Funnene av rundt to millioner kroner i Oalsnesgata i Sandnes avslører mer enn en plastpose med sedler. De avkler et rettsprinsipp i arbeid – og et politivesen og en stat som ser ut til å glemme sitt eget regelverk så snart kontantene begynner å lukte mistenkelig. For her er kjernen: Det er ikke påvist noen kobling mellom pengene og et konkret lovbrudd. Ingen person er siktet, ingen sak er knyttet direkte til beløpet. Likevel velger politiet å behandle pengene som om de i praksis tilhører «kriminaliteten» – en abstrakt størrelse – og ikke som det de juridisk sett er: hittegods uten kjent eier.

I norsk lovverk finnes det klare regler for slikt. Hittegodslovgivningen og praksis rundt finnerlønn bygger på et enkelt prinsipp: Den som er ærlig og leverer inn verdier, skal ikke komme dårligere ut enn den som tier og putter funnet i lomma. Derfor opererer man med finnerlønn, typisk rundt 10 prosent av verdien. Når ingen gjør krav på pengene, skal finneren – innenfor gitte rammer – kunne få en reell andel, noen ganger hele beløpet. At politiet i denne saken ender med å meddele at tre personer får 10 000 kroner hver, på et funn rundt to millioner, er ikke bare smålig – det undergraver tilliten til systemet. Signalet er tydelig: Staten tar, finneren får smuler.

Argumentet om at deler av sedlene er «utgått på dato» og ikke lenger kan brukes som betalingsmiddel, gjør saken enda mer problematisk. Hvis sedlene formelt har hatt en pålydende verdi, og denne verdien er det staten selv – gjennom Norges Bank – som har satt en tidsfrist på, bør ikke dette brukes til å pulverisere finnerens rettigheter. Enten må de utgåtte pengene, som ikke lenger kan veksles inn, tilfalle finnerne som en formell anerkjennelse, eller så må det utbetales en finnerlønn tilsvarende minst 10 prosent av den opprinnelige verdien. At staten har valgt ordninger som gjør at gamle sedler i praksis blir verdiløse, er et ansvar staten selv må bære – ikke noe som skal brukes som snarvei for å slippe unna egne prinsipper om finnerlønn.

Staten er i denne saken ikke en nøytral forvalter, men en direkte interessent. Ingen privat eier har meldt krav på pengene. Når politiet da i realiteten opptrer som forhandler på vegne av statskassen, samtidig som de setter til side det som i praksis er en etablert norm om rundt 10 prosent finnerlønn, oppstår en habilitetslignende skjevhet: Den som bestemmer, er også den som tjener på avviket. Det er vanskelig å forklare for folk flest hvorfor tre personer skal dele 30 000 kroner, når funnet var på omtrent 2 millioner og ingen eier er identifisert.

Hvis Norge mener alvor med at man ønsker ærlige borgere som leverer inn kontanter og verdier de finner, må staten også tåle kostnaden av sin egen rettsstat. Det betyr i denne saken at politiet, som representant for Norge, burde forholde seg til en finnerlønn på om lag 10 prosent av det opprinnelige beløpet – uavhengig av om deler av sedlene er utgått, og uavhengig av diffuse antakelser om mulig kriminalitet uten bevis. Alt annet er et budskap til befolkningen om at lojalitet mot systemet er en dårlig forretning.

AI Generert tekst – basert på brødtekst og retting av kronikkforfatter.