Når staten gir tillatelse til en gruveutbygging, er det ikke staten som setter milliardene på spill. Det er private eiere, ansatte og långivere som tar risikoen. Samtidig har vi fått en praksis der miljøorganisasjoner kan drive langvarige rettsprosesser mot slike prosjekter, uten å stille reelle garantier for konsekvensene dersom de tar feil.

Førdefjord-saken er et skoleeksempel. Staten har gitt Nordic Mining nødvendige tillatelser, selskapet har investert tungt over mange år, og så kommer rettslige innsigelser som i praksis flytter risiko og tap over på én part: investorene i Nordic Mining.

Risikofri prosess for miljøorganisasjonene

I næringslivet er det en selvfølge: Skal du satse, må du også ta risiko. Går du til en stor rettsprosess, må du tåle å betale motpartens kostnader om du taper, og markedet priser dette inn fortløpende. For børsnoterte selskaper kan slike kostnader være betydelige, både direkte og gjennom permanent verdifall.

Miljøorganisasjoner opererer derimot med en helt annen risikoprofil. De kan starte omfattende rettssaker, føre dem gjennom flere instanser over mange år og samle inn midler til «kampen», mens regningen for forsinkelser, økt usikkerhet og kursfall i all hovedsak bæres av selskapet og dets eiere. Selv når organisasjonene idømmes saksomkostninger, er det små beløp sammenlignet med den samlede verdi destruksjonen i et kapitalintensivt prosjekt.

Spørsmålet er om dette er en bærekraftig modell for et land som samtidig sier at vi vil ha investeringer i grønn og strategisk viktig industri.

Likeverdige garantikrav

Et enkelt og rimelig prinsipp kunne vært dette: Enhver som reiser et stort søksmål med betydelige økonomiske konsekvenser for andre, bør stille garanti for motpartens tap.

Det kan tolkes slik:

• Miljøorganisasjoner må stille en form for prosessgaranti eller forsikring før store, investeringskritiske søksmål tas inn.
• Jo mer omfattende og risikabelt søksmål, jo større krav til økonomisk ryggrad hos den som driver det fram.
• Givere og støttespillere bør informeres tydelig om at de ikke bare «støtter en sak», men også kan bidra til et reelt økonomisk ansvar.

Poenget er ikke å kneble sivilsamfunnet eller frata noen retten til å gå til domstolene. Poenget er å gjenopprette et minimum av balanse mellom dem som tar finansiell risiko, og dem som risikofritt kan påføre denne risikoen til andre.

Når vedtak er gitt – hvem er egentlig den uskyldige part?

I Førdefjord-saken er det staten som har gitt Nordic Mining utslippstillatelse og driftsrammer. Selskapet har innrettet seg etter vedtakene og brukt godt over et tiår på å ta prosjektet fra leteboring via utredninger og konsesjonsprosesser til investeringsbeslutning.

Da utfordres et grunnleggende rettsstatsprinsipp: Skal en aktør som følger alle formelle krav og vedtak, kunne bli stående igjen som skadelidende part, dersom domstolene i ettertid konkluderer med at det var feil ved myndighetenes behandling? Når selskapet har forholdt seg lojalt til gjeldende vedtak, fremstår det som urimelig at det alene bærer langtidskonsekvensene av rettslig og politisk usikkerhet.

Dersom Høyesterett skulle komme til at statens vedtak står seg, er Nordic Mining i realiteten en uskyldig part som har gjort det enhver investor forventes å gjøre: følge lovlige vedtak og forholde seg til norske myndigheter som seriøs kontraktspart. Da bør ikke selskapet stå igjen som hoved-taper, verken på midlertidige rettsmidler, forsinkelser eller markedsreaksjoner.

Et norsk risiko-paradoks

Norge har store mineralforekomster, og Engebø-feltet med rutil og granat er et eksempel på ressurser som kan bidra til videre norsk verdiskaping i samme kategori som olje, gass og havbruk. Samtidig vet alle i bransjen at tidslinjen fra første leteboring til inntektsgivende drift ofte er 10–20 år, med høy kapitalbinding, stor kunnskaps og teknologisk utvikling, samt latent politisk risiko underveis inn i et allerede kompleks bilde.

Hvis vi i tillegg legger på et rettssystem der langvarige søksmål kan eskalere i sluttfasen, etter at investeringene i stor grad er gjort, vil mange investorer konkludere med at risk–reward forholdet i norsk mineralnæring er for svakt. Kapitalen flyttes da til andre land og sektorer, og Norge mister både arbeidsplasser, skatteinntekter og muligheten til å kontrollere egen tilgang på strategiske råvarer.

Tid for personlig ansvar

Det er fullt mulig å være strenge på miljøkrav og samtidig gi forutsigbare rammer for investorer. Men da må vi også våge å diskutere ansvar på miljøsiden. Når enkeltpersoner og organisasjoner frontet av profilerte ledere driver frem søksmål som kan utløse store tap for andre, bør det følge være et element av personlig risiko-taking.

I denne saken er det derfor nærliggende å mene at Naturvernforbundets leder, Truls Gulowsen, selv burde stille som personlig garantist for erstatning til Nordic Mining dersom miljøorganisasjonene taper saken og påfører selskapet betydelige tap. Den som vil høste den politiske og moralske gevinsten ved å drive frem slike søksmål, bør også være villig til å ta sin del av risk–reward.

Dette er en del av en større undersøkelse om gruvedrift i Norge. Undersøkelsen har til hensikt å se på forhold som gir utrygge investeringer i gruvedrift i Norge, tid fra lete-boring til oppstart og utvinning, samt politisk lederskap’s påvirkning på igangsetting av nye mineralutvinninger. Vil Norge tiltrekke seg investeringer for mineralutvinning og dermed kunne starte en ny æra lik oljen i sin tid var? Eller har politisk lederskap siste 5 år skapt usikkerheter slik at framtidige investorer pr nå er skremt bort.

Innovationbox think-tank er finansiell part. Vi takker for bidrag og gaver som doneres. Ønsker du å kjøpe hele eller deler av studien ber vi om at vi herved kontaktes, for løsning for fullfinansiering.