Kvinners kamp for hormonbehandling på blå resept peker helt riktig på en skjevhet i tildeling, men den skyter i feil retning. Når målet blir å få samme rett til hormoner som menn, snarere enn å spørre om menn faktisk burde hatt så lett tilgang til hormontilskudd, blir kampen rettet mot forskjellene, og en slags «manne-hatende» debatt, snarere enn en hensiktsmessig samfunnsdebatt.

Kvinner har tidligere hatt rett til hormonell behandling som prevensjonspreparater, men som nå framkommer i mer treffende behandlinger i menopausen der hensikten nå ikke er prevensjon, men å forbedre livskvaliteten til kvinner. Preparater finnes i gel, spray, plaster, tabletter mm. som synes å være utsolgt på det jevne, trolig grunnet større etterspørsel enn leveranser og bestillinger. HRT medikamenter er i stor grad nytt og nylig fram-forsket. Man kan altså ikke legge til grunn at medikamentet skal havne i fast-track for blå resept uten nødvendige evalueringer av ulemper og langtidsbruk.

Preparater som Lenzetto i sprayform, gir med vanlig dosering en pris i underkant av kr 1000,- pr år.  En pris som vanligvis er innenfor budsjett i enhver husstand. Til sammenligning ligger likeverdige behandlinger for menn, fra kr 3000,- for de rimeligste til rundt kr 6000,- for den vanligste, pr år.

Problemet ligger ikke i at kvinner mangler refusjon for kostnadene, men at vi har gjort hormonpreparater til en pengediskusjon i stedet for alt fra overgangsplager til svekket selvbilde og lav libido, som igjen gir psykiske konsekvenser og samfunnsmessige kostnadene. Debatten er fordummende i form av at det kreves blå resept målt opp mot menns adgang til blå resept, framfor fokus på bedre livskvalitet.

Vi vet at seksuell funksjon og psykisk helse henger tett sammen. Menn med ereksjonssvikt, lav libido og tap av «maskulinitet» har økt risiko for både depresjon, sosial tilbaketrekning og i ytterste konsekvens selvmord. Samtidig står mange kvinner i overgangsalderen i en livskrise preget av søvnproblemer, humørsvingninger, redusert sexlyst og kognitiv tåke – symptomer som i sum kan gi alvorlig depresjon. På begge sider ligger det reelle lidelser bak hormonreseptene. Men dagens debatt reduserer dette til et spørsmål om «rett til kostnadsfrie hormoner», ikke om hormoner faktisk er faglig forsvarlig og en samfunnsmessig klok behandling.

I dag får menn med nedsatt produksjon av testosteron, blå resept gjennom etablerte faglige løp, mens kvinner i overgangsalderen vanligvis må betale selv og møtes med mer skepsis. Det er forståelig at kvinner reagerer på denne skjevheten. Men svaret er ikke å «blå stemple» mer hormonbruk til alle, svaret er å stramme inn for menn og samtidig etablere tydelige, kjønnsnøytrale kriterier. Hormonpreparater bør bare være et offentlig finansiert virkemiddel der selvbildet er dypt skadet, depresjonen er alvorlig og risikoen for selvdestruktive tanker og handlinger er reell. Da snakker vi ikke om livskvalitets-opplevelse som er moderat redusert, men om forhold som forebygging av sammenbrudd, varig uførhet og i ytterste konsekvens selvmord.

I et samfunn som leter etter reelle besparelser, bør vi derfor stille et annet spørsmål enn det som dominerer i dag: Er det riktig at menn relativt enkelt får testosteron dekket, mens vi samtidig åpner for at stadig flere grupper, kvinner inkludert, skal inn på samme ordning?

Et ansvarlig utspill som reduserer kostnader ville være å begrense blå resept for hormonpreparater til begge kjønn, og kun gi hormonbehandling på blå resept for alvorlig depresjon for å redusere selvmordsrisiko, i denne kategori vet vi at menn er overrepresentert. Alt annet enten det gjelder menn eller kvinner, bør ligge på individuell betalingsvilje og evne.