Kommunesammenslåingen mellom tre småkommuner feilet, igjen. En av dem, Vestre Toten, står på ROBEK-lista og har ikke forsvarlige tjenester til innbyggerne. Bakteppet for initiativet er lavere administrasjonskostnader og bedre tilbud til innbyggerne, men med en mulig ulempe i form av lengre kjøretid til enkelte tjenester.

Vestre Toten har ca. 13.600 innbyggere, Østre Toten ca. 14.900 innbyggere, mens Gjøvik har ca. 30.600 innbyggere. Av de stemmeberettigede avga over 50% stemme (altså flertallet av de stemmeberettigede), og i samtlige tre kommuner svarte flertallet nei til sammenslåing.

Motivene er forskjellige. Gjøvik, som den største, er trolig motivert av at deres eget tilbud kan bli dyrere når Toten-kommunene inngår i fellesskapet og må dekke underbalanse. Toten-kommunene er redde for å bli en liten brikke i et større puslespill. Selv Vestre Toten, som per i dag har et for dårlig tilbud til innbyggerne, stemmer mot sammenslåing, kanskje grunnet interne kampanjer fra politiske «småkonger» som ser at de mister makt. Disse formidler at «vi skal klare dette selv» med små midler, gjerne argumentert med at kjøretid til tjenester blir lengre, og dermed dyrere for alle.

Faktum er (som eksempel) at i et u-land, i små lokalsamfunn, «klarer de å få mat på bordet», forblir de i sin egen fattigdom i generasjoner. Først når maten forsvinner, drives mennesker på flukt. Poenget er at så lenge mennesker ikke opplever sin egen fattigdom fordi naboen har det likt, blir ikke forskjellene synlige, og et samfunn forblir fattig. Overført er tesen at innbyggerne på Toten selv mener de har det bra. En lokal småkonge (politikeren eller påvirkeren) forleder mennesker til å bli værende så lenge de har mat på bordet, i troen på at det vil ordne seg, på sikt.

Overdreven frykt for sammenslåing
I dag er mange kommunale tjenester digitale, og det genererer sjelden økt behov for transport. En kommuneadministrasjon er nær 100% digital i en veldrevet kommune (dog er de fleste kommuner ikke veldrevet). Det skal smart tenkning til, og flere «småkonger» som politikere og mellomledere i byråkratiet skjønner at makten de kan utøve, vannes ut i et større system, enten gjennom kommunesammenslåing eller digitalisering som erstatter mennesker. Kommuner er derfor generelt ikke egnet til å innovere for reduksjon i menneskelige ressurser.

Man trenger ikke gå lenger enn til statens offentlige budsjett (og resultater fra tidligere år), som viser at Norge har høy sysselsettingsgrad. Spør man hva sysselsettingsgraden er opp mot arbeidsledighet, er regnestykket snudd på hodet. Det er nemlig ikke sysselsettingsgraden som er viktig i denne sammenhengen, men for lav verdiskaping som er problematikken. I statlige, fylkeskommunale, kommunale og interkommunale selskaper, drevet i samme ånd, er problemene gjennomgående. Det er ingen reelle krav til bunnlinje eller leveranse. Derfor vil et sosialistisk tankesett (som nå er ganske dårlig skjult kommunisme) falle for sin egen idealisme og høye grad av offentlig sysselsetting. Privatdrevet kapital, som sysselsetter, er mer egnet til rasjonalisert drift, der fokus alltid er mål og profitt.

Kommuneprosessen som feiler
Tilbake sitter vi med feilslåtte prosesser i Norge. Målsettingen er sparte kostnader, men ingen vil miste anseelse, posisjon eller innflytelse. Ingen vil bo i «nabokommunen» (navnet), og dermed vil lokale politikere drive den såkalte «la det skure og gå»-ledelsen videre. De snakker om små bragder i hverdagen, men glemmer det store bildet.

Nord-Jæren landet heller ikke sammenslåing

Sandnes ville ha domkirken, Prekestolen og administrasjonen. Stavanger ville ha flyplassen, Jærstrendene og eierskap til kommunenavnet. Sola ville ikke ha økte avgifter til innbyggerne og ønsket å videreføre sitt eget «kongerike». Randaberg ville ingenting – de satt på sidelinjen og viste fingeren hele tiden. Prosessen feilet på grunn av motstand blant mennesker (politikere) som påvirket sine innbyggere, de samme som fører fanen for prosessene, for å sikre at de selv beholder sine posisjoner og ikke mister makt. Selvbestemt sammenslåing er dømt til å feile i det offentlige, innenfor et demokratisk system.

Løsningen er tvang og interkommunale selskapsstrukturer
Tilbake til «Leve Toten, drit i Norge». Uttrykket stammer fra en leder jeg tidligere arbeidet for, det eneste nyttige jeg lærte fra denne personen i en turbulent mellomlederrolle tilbake på 1990-tallet. Uttrykket peker på at mennesker ikke evner å se forbi seg selv og dermed se det store bildet. Selv når hensikten er åpenbar og gevinstene er dokumenterbare, vil mennesker stemme for det de tror er riktig, påvirket av lokale maktpersoner.

Norge er nødt til å avbyråkratisere og nedbemanne et lite land med altfor mange ansatte i offentlig forvaltning. Politikere evner ikke å gjøre noe med problematikken – de setter kun «plaster på såret» som midlertidige tiltak, og griper sjelden tak i selve problemet. Politikere bør gå inn i seg selv og forsøke å stille seg til side for saken, i stedet for å være saken.

Den eneste og kanskje enkleste løsningen vil være tvungen sammenslåing av samtlige småkommuner til minimum 100.000 innbyggere i distriktene og minimum 250.000 innbyggere i storbyområder. Oppretthold tilskuddene som i dag, og la dem skape bedre løsninger enn i dag, uten føringer annet enn at pengene samles i en felles pott, det neste tiår.

Samtidig må fylkeskommunene avvikles og i stedet danne nye storregioner (Sør, Midt og Nord), som ikke administreres av politiske organer, men som bruker en modell lignende interkommunalt eierskap, basert på likt forholdstall per innbygger fordelt mot kommuner. Når presenterte du med stolthet at du bor i Rogaland? Eller når sa du sist: «Kor i helvete e Sandnes?»

Vi må se det store bildet og skape et Norge som drives bedre, mer økonomisk og med like kår for Toten og Akershus. Gevinsten er lavere inflasjon og bedre kjøpekraft.