17. mai er dagen vi feirer landet, friheten, samholdet og alt vi står for. I hvert fall trodde vi det.

For stadig flere oppleves denne fortellingen som fjernere fra virkeligheten en noen gang. Følelsen, et samlet “vi” er under press. Ikke fordi folk ikke ønsker fellesskap, men fordi avstanden mellom de som styrer og de som skaper, aldri har vært tydeligere.

Bak fasaden i et av verdens rikeste som påstått er et av de mest velfungerende land, vokser det frem uro. En opplevelse av økende forskjeller, av en elite som forvalter makt og ressurser med svakere forankring i virkeligheten til folk flest. Det handler ikke nødvendigvis om klassisk korrupsjon i juridisk forstand, men om systemer og nettverk som i praksis gir noen grupper varige fordeler på bekostning av andre.

Lord Actons gamle observasjon står seg: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt. Vi har lenge trodd at Norge var et unntak, det er vi ikke.

Et nytt element i vår tid er hvordan virkelighetsbildet formes. Mange opplever en stadig strammere økonomi, økte renter, høyere priser og svekket kjøpekraft. Likevel gjentas budskapet om at vi aldri har hatt det bedre. Når avstanden mellom levd virkelighet og offisiell fortelling blir for stor, svekkes tilliten. Det er ikke nødvendigvis bevisst propaganda, men effekten kan bli den samme: Folk slutter å kjenne seg igjen i det de blir fortalt.

Nasjonalfølelse forutsetter nettopp det motsatte, en opplevelse av felles virkelighet og felles prosjekt. Når dette smuldrer opp, mistes også nasjonalidentitet og følelsen sitt fundament.

Vi liker å fortelle oss selv at Norge er unikt. Et av verdens vakreste og beste land å leve i. Det er mye sant i det. Men det er ikke hele sannheten. Det finnes også skyggesider, områder og miljøer som ikke passer inn i glansbildet. Forskjellen er at disse sjelden løftes frem. Vi oppfordres til å se fremover, ikke nødvendigvis til å se nærmere på.

Samtidig skjer det noe mer grunnleggende: Verdiskaperne, gründerne, investorene, de som faktisk bygger arbeidsplasser, opplever i økende grad at de ikke er en del av dette “vi”.

Tvert imot oppleves det som om de er blitt en ressurs som skal forvaltes og beskattes, snarere enn mennesker som skal motiveres og støttes.

Driverne er mange: formuesskatt, exit-skatt, og et samlet skattetrykk som i praksis gjør det mindre attraktivt å bygge noe stort i Norge. Dette er ikke teoretiske problemstillinger, det er reelle vurderinger som gjøres hver dag av mennesker med ideer, kapital og gjennomføringsevne.

Jeg kjenner det på kroppen. En gang var jeg stolt av å sysselsette 25–30 mennesker. I dag har jeg i stor grad beveget meg bort fra den typen virksomhet. Ikke fordi viljen til å skape er borte, men fordi insentivene er det.

Gründere arbeider ofte døgnet rundt i oppbyggingsfasen. De tar ut lav lønn, bygger verdier over tid og tar betydelig risiko både økonomisk og personlig. Samtidig svekker de egen pensjonsopptjening og økonomisk sikkerhet. Belønningen er i beste fall usikker, og i verste fall gjenstand for et skattenivå som gjør at mye av gevinsten opparbeidet i selskap forsvinner i skatter.

Når man i tillegg opplever at selskaper i praksis forventes å fungere som en buffer for offentlige ordninger, blir belastningen enda større. Risiko privatiseres, mens forpliktelsene sosialiseres.

Resultatet er ikke bare frustrasjon. Det er endret adferd.

Flere vurderer å flytte. Ikke nødvendigvis fordi de ønsker det, men fordi de opplever at handlingsrommet er større andre steder. Jeg er selv blant dem som vurderer dette. Ikke bare på grunn av skattemessige årsaker alene, men fordi følelsen av tilhørighet av å være en del av et felles prosjekt er svekket.

Det er et alvorlig signal.

For nasjonalfølelse handler ikke om flagg og taler alene. Den handler om opplevelsen av rettferdighet, av mulighet, av å bli verdsatt for det man bidrar med. Når de som bygger verdier opplever det motsatte, forvitrer også grunnlaget for fellesskapsfølelsen.

Vi står i fare for å bevege oss i retning av et system der stadig mer styres og fordeles sentralt, mens initiativ og eierskap svekkes. Et system som i praksis kan oppleves mer kontrollerende enn inkluderende selv om intensjonene var gode.

Det paradoksale er at det er de samme menneskene som har deltatt i verdiskapning og sysselsetting, og derav vært med på å bygge landet, som nå opplever at de presses ut.

Og kanskje er det nettopp her kontrasten til 17. mai blir tydeligst.

Vi feirer frihet, fellesskap og nasjonal stolthet. Samtidig er det mange som i økende grad vurderer å ta med seg kompetansen, kapitalen og ideene sine ut av landet fordi de ikke lenger opplever at de hører hjemme i det. De er ikke lenger satt pris på, annet en som en melkeku for sosialistisk tankesett.

Da er spørsmålet ikke bare hvorfor vi feirer Norge og den ur-norske nasjonalfølelsen, men hvem som faktisk blir igjen for å bygge dette videre.