163!
NRK kunne i Dagsrevyen 16. mai fortelle at «kun 163 norske bedriftseiere har flyttet til Sveits siden 2020», basert på en kartlegging de selv har gjort. Det brukes som om dette er et lavt og nærmest ubetydelig tall og presenteres slik at skadevirkningen av dagens skattepolitikk skal framstå som minimal.
NRK kunne i Dagsrevyen 16. mai fortelle at «kun 163 norske bedriftseiere har flyttet til Sveits siden 2020», basert på en kartlegging de selv har gjort. Det brukes som om dette er et lavt og nærmest ubetydelig tall og presenteres slik at skadevirkningen av dagens skattepolitikk skal framstå som minimal.
Det er en svært snever framstilling. For det første gjelder tallet bare bedriftseiere NRK har identifisert, ikke alle som har flyttet ut, og slett ikke alle har valgt Luzern! For det andre sier det ingenting om ansatte som flytter som støttefunksjon til selskap, gründere som har solgt seg ned eller helt ut før utflytting, eller familiemedlemmer som følger etter.
Felles for de fleste som flytter, er at de forsøker å finne en løsning som gir lavest mulig samlet skattetrykk ved utflytting. Det kan innebære å selge selskapet før man flytter, overføre deler av eierskapet til neste generasjon samtidig som man beholder kontroll, eller rett og slett realisere verdier og starte på nytt et annet sted. Det finnes flere «triks i ludo» for å redusere skattebelastningen ved utflytting, men det er ingen grunn til å legge hele verktøykassen åpent på bordet i en kronikk.
Jeg mener verdiskaperne bør få beholde en større del av det de skaper, i stedet for at staten, med ofte svak kompetanse på kommersialisering skal omfordele midlene inn i alt fra Morrow til subsidiering av nyskapninger i regi av statlige investeringsfond og tilskuddsordninger. Noen treffer selvsagt, men mye forsvinner i prosjekter som aldri vil tjene penger. Markedsmekanismen belønner de smarte og straffer de svake, også i ESG-bransjen, det er et sunnhetstegn og ikke problemet.
Det er viktig å huske at ikke alle med kapital og kompetanse flytter til Sveits. Mange velger Italia, Spania, Hellas, Sverige eller andre land der formuesbeskatningen er vesentlig lavere eller innrettet på en annen måte enn i Norge. Fellesnevneren er at disse landene griper mindre aggressivt inn i formue enn den norske modellen gjør. Som expats i utlandet oppnås nettopp det som er den store urettferdige forskjellen mellom utenlandsk kapital og Norsk kapital gitt av norske investorer, vesentlig forskjellig beskatning.
Statistikk viser utflytting fra Norge fordelt til land, år for år. Merk at mengden øker år for år.
Samtidig virker det som Skatteetaten har mer appetitt på å telle dager og timer for expats på besøk i Norge, enn på å drive tradisjonell kontroll, som for eksempel merverdiavgift. Det sitter hele team som følger med på hvor ofte Røkke eller andre krysser grensen, mens budskapet til resten av næringslivet i praksis er at man mistenkeliggjøres dersom man vurderer å flytte ut. For et land som sier at det vil satse på kunnskap, gründerskap og privat verdiskaping er det en ganske spesiell prioritering.
Det er særlig formuesskatten som biter i vekstbedrifter med stort potensial men med svak kontantstrøm og kapital i pengebingen. Selskaper kan verdsettes høyt, men har ikke nødvendigvis tilsvarende verdi basert på inntekter eller balanse, til å bære uttak. Eieren må likevel betale formuesskatt basert på «papirverdier», selv når det ikke finnes frie midler. Da er eneste mulige løsning ofte å ta ut mer penger fra selskapet for å dekke formuesskatten om man fortsatt vil være hjemme-tilhørerne i Norge.
Utbytteskatten som nå effektivt ligger på 37,84 prosent må betales om uttak fra bedrift er nødvendig. For å betale én million kroner i utbytteskatt må selskapet typisk utbetale rundt 1,6 millioner kroner fra selskapet for utbytteskatt ved dagens satser, det hele for å betale en hypotetisk verdsatt formue, skatt på skatt som er hypotetisk. Alt er skatt og ingen ting av beløpet på kr 1.6 millioner er verdiskapende. Poenget er ikke å finregne på kronen, men å illustrere at systemet suger betydelige beløp ut av bedriften, penger som ellers kunne vært brukt til investeringer, arbeidsplasser og vekst.
Når NRK vinkler saken slik de gjorde, skapes inntrykk av at dagens politikk bare rammer et lite mindretall superrike, og at konsekvensene for Norge som helhet er små. Det er en farlig forenkling. Utflytterne tar med seg kapital, nettverk, kompetanse og fremtidige investeringer, selv om selskapet videreføres i Norge. De som allerede er ute, som Rugland, berøres ikke lenger. Det er vi som blir igjen i Norge, bedriftene som ikke blir startet (eller havarerte forsøk) – som må betale den langsiktige prisen om vi velger å være i landet.
Link til NRK, reportasje publisert i etterkant av Dagsrevyens framlegg den 16. Mai.
Andre saker
